Omsider gikk døren til kjøkkenet opp, og Karen viste seg i åpningen. Hun var rød i øynene, så det var tydelig at hun hadde grått.
– Bea, sa hun lavt. – Kan du komme hit ut litt?
Bea gikk nølende inn på kjøkkenet. Niklas fulgte etter. Hun rynket pannen. Selv om mannen satt med ryggen til, kjente hun ham igjen. Hva gjorde sognepresten her?
Han snudde seg mot henne. – God aften, Beatrice, sa han vennlig.
– Beatrice? spurte Bea forbauset. – Jeg heter ikke Beatrice.
– Jo, svarte han henne. – Det heter du. Det var det navnet din mor ga deg.