Evelina føler seg mellom barken og veden. Hun forstår Johannas ønske om at Julie skal fullføre realskolen og ta en utdannelse. Samtidig kjenner hun seg igjen i Julie og hennes ønske om å slutte på skolen for å reise til London. Er det alltid klokest å lytte til fornuften?

Julie kom rundt bordet, lente seg frem og la armene om Evelina.
– Jeg er så glad for at jeg har deg, Evelina, sa hun og la kinnet mot Evelinas grå hår. – Du er den snilleste i verden. Etter det sa hun god natt og gikk inn på rommet sitt for å legge seg.
Evelina var rørt til tårer da hun så henne lukke døren etter seg.