– Hva er det du prater om? spurte Theodor.
– Det kan jeg ikke si, svarte Bea. – Jeg har lovet Klara å tie.
Nå var det hans tur til å bli sint. – Du kan da ikke stå og skjelle meg ut for at jeg ikke forstår noe, og så nekte å fortelle meg hva det er jeg skal forstå, utbrøt han og slo oppgitt ut med armene.
– Jeg kan ikke, sier jeg. – Jeg har gitt henne et løfte. Du kan da vel finne ut av det selv. Klara er på Vesleplassen. Om du gadd å snakke litt med henne av og til i stedet for å gå der og glo, ville hun kanskje åpne seg for deg. Hun trenger noen å snakke med. Skjønner du det, hun trenger deg.