I sin berømte hulelignelse beskriver Platon mennesker som sitter lenket i en hule. Deres erfaringsverden er redusert til skyggebilder. Lignelsen svarer nokså presist til det dagens nevrobiologi forteller om vår tilstand: «Vi er alle lenket til innsiden av vår kraniehule, og vi kan ikke komme ut av dette fangenskapet, kan ikke bane oss vei ut av nervene for å komme ut i virkeligheten.»
Det kartesianske fangenskap viser hvordan denne forestillingen, som etter hvert blir en mental tilstand, følger av det mekanistiske verdensbildet vi har arvet fra Galilei og Descartes. Men 400 års fangenskap er kanskje nok? På tide å lage en rømningsplan?
Filosofen Hans Kolstad har sammenfattet og tolket bokens idéutvikling i et omfattende etterord.