Der første bind av Thorbjørn Jaglands memoarer fortalte om veien fra et småbruk i Lier til statsministerposten, følger vi nå Jagland til den norske konstitusjonens kjerne, og videre til internasjonal politiks hovedarenaer.

Hvor ble det av solidariteten?

Jeg skal skrive om hvordan den forsvant. Om sviket mot de fattige også under den rødgrønne regjeringen.

Jeg skal også skrive om internasjonalismen som forsvant. Gradvis, gjennom mange ukloke avgjørelser, har Europa begynt å vende tilbake til gamle mønstre.

Slik åpner fortsettelsen av Thorbjørn Jaglands memoarer, som tar fatt der første bind slapp – ved landsmøtet i 2002, da han overlot lederskapet av partiet til Jens Stoltenberg. Fra posisjonene som leder av utenrikskomiteen, stortingspresident og senere leder av Den Norske Nobelkomite, følger Jagland utviklingen i Norge og verden. Med et analytisk, ofte undrende og alltid klartseende blikk trekker han de lange linjene ut av noen av de mest dramatiske årene i vår nyere historie: Den arabiske våren, «krigen mot terror» og dens fatale følger, Norges deltakelse i bombingen av Libya og skillelinjene som langsomt vokser fram i et Europa som trodde det sto foran en ny vår.

Det er utallige situasjoner der valget står mellom samarbeid og solidaritet på den ene siden og maktbruk på den andre, både hjemme og ute.

[terning: 5] «En uhyre interessant historie om et viktig kapittel i norsk politikk og en sterk personlig skildring av å ta seg til topps i et parti i strid med seg selv»

Dagbladet om første bind, Du skal eie det selv, av memoarene.