Tøyenparken er den fjerde romanen i en serie som ble påbegynt med Lofotveggen (2017). Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentarisk liv som ligner forfatterens. Romanen har en sanselig tilstedeværelse, en vrang og følsom stemme. Den byr også på humor og alvor, angst og hysteri, eksistensielle problemstillinger og språklige overskridelser. Et vinddrag kan forveksles med et selvbedrag, fralandsvind kan henge seg på et ønske om å forsvinne, stenge eller åpne, for noe eller noen. Beskrivelsene utfolder seg som form, men også som pust og rytme, rom og tid, som en måte å være på.