Sonja kan ikke glemme barnet hun ga fra seg, og hjertet hennes banker varmt for alle babyer hun møter på sin vei. Men enkelte mennesker misforstår selv de beste hensikter, og en dag befinner Sonja seg på politistasjonen, mistenkt for å forsøke å stjele et barn. Hans prøver å få henne ut av knipen, men Sonja får en følelse at hjelpen hans ikke kommer uten visse forpliktelser.

Sonjas far har vært syk i lang tid, og en dag forsvinner han. Det gjør robåten hans også – samtidig som en storm er på vei over det dype, iskalde havet.

Hun skrek igjen, skrek mot vinden og håpet at stemmen hennes måtte rekke langt. Iskald og fra seg av fortvilelse ropte hun ut sin bønn til Gud. Skulle havet sluke faren rett foran øynene på henne? En tung dønning slo over båten, og hun hikstet etter pusten. Herregud, huHun ville aldri i verden greie å holde seg flytende til hun rakk frem til faren. Moren ville miste dem begge.