Nikolai er borte, og usikkerhet, sorg og fortvilelse, preger hverdagen på Øvre Garmo. Det snakkes om å holde minnegudstjeneste, men Anna kan ikke få seg til å tro at Nikolai er død. En kveld etter at ungene har lagt seg, forteller Kaja om et syn.

– Vi bør reise til Lillehammer med det samme, sa Kaja med ett.
– De trenger oss der. Anna nikket.
– Det var merkelig at du skulle si det, for jeg hadde tenkt å nevne det for deg i kveld.
– Både Helena og Gaute er i vanskeligheter, fortsatte moren, og dro hånden over øynene. –Jeg har forsøkt å ”se” hvor ille det er, men det er som om det står en vegg imellom. Det er umulig å trenge gjennom den.