«Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke.» «Lyden forsvinner. Jeg hører ikke lenger annet enn hjertet mitt som forsøker å flykte ut av brystkassen. Disse få ordene runger i hodet mitt som et ekko som aldri synes å ville gi seg. Et sekund er som et år. Et år av stillhet, sittende der, i sofaen. Det må være en feil. Jeg sjekker at det var dit hun skulle, jeg kan ta feil, kan ha glemt. Konserten skulle være på Bataclan. Hélène er på Bataclan.»

13. november 2015 er Antoine Leiris' kone, Hélène Muyal-Leiris, på rockekonsert på Bataclan i Paris - et av åstedene for det mest dødelige angrepet på fransk jord siden andre verdenskrig. Tre dager etter terrorangrepet skriver Leiris et åpent brev til terroristene som tok livet av hans elskede kone og mor til deres 17 måneder gamle sønn, Melvil. I brevet, som blir delt over 230 000 ganger på Facebook og får mye oppmerksomhet i media verden rundt, nekter han å la morderne få det som de vil: Hatet hans skal de ikke få. Brevet skulle bli utgangspunktet for denne boken, hvor forfatteren forteller om de to ukene etter attentatet, om hverdagslivet, som til tross for det brutale og meningsløse tapet, må gå videre for ham og sønnen. Boken gir en svært personlig skildring av hvordan en far og en sønn takler sorgen i møte med en av vår tids største utfordringer - terrorisme.