Med entusiasme og skarp observasjonsevne tar Erlend Loe oss med på en enhjuls-odyssé gjennom ett år. Med fri assosiasjon og lekenhet, men alltid i balanse, alltid fremoverlent, alltid i forhandlinger med virkeligheten. Gjennom å forhandle med virkeligheten kommer den også til orde på nye og uventende måter.
«Først rullet jeg på fire hjul. Så på tre. Deretter lenge på to. Nå på ett.

Det pågår en redusering.

Til slutt, om noen år, ingen vet hvor mange, har jeg ingen hjul. Og blir til den jorden jeg hele livet har elsket å sykle på.

Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gjøre det, men nå flyr jeg lavt over landskapet. Øynene mine er 220 cm over bakken og trær farer forbi. Stien under meg er myk, alt er mykt, selv om det av og til også er steinete og ruglete. Noen ganger er det vått og glatt. Uansett må jeg ha kontroll, fra sekund til sekund. En forhøyning der, en stein, ei rot, en vannpytt som kan være dypere enn jeg kan se. Jeg kan falle når som helst. Men jeg faller ikke. For jeg kan fly. Men av og til faller jeg likevel. Eller hopper av for å unngå å falle.»

Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst.

Hva får en nesten to meter høy femtiåring, som selv påstår han ikke liker å stikke seg ut, til å sette seg på en enhjuling og sykle gjennom byen? Hva er det som er så forlokkende med det? Det må da finnes mer praktiske transportmiddel?

Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping.