Jostein forbereder seg på å reise til sjøs, noe som er tungt å innstille seg på for flere enn familien. Det er med sorg i hjertet Helene tar avskjed med ham, men han lover å skrive.
Jenny og datteren besøker familien i Son, der hun treffer en gammel venn.

Det var han som først fikk tilbake munn og mæle. Han måtte kremte kraftig før han greide å si noe. – Hei, Jenny, sa Johan og smilte til henne.
– Hei, sa Jenny stivt.
Han var om mulig enda kjekkere enn hun husket ham. Høy og flott, og fremdeles med det rufsete håret som hun hadde likt så godt den gangen. Kunne han se hvordan det var fatt med henne? Kjente han det på samme måte som henne?