Antidopingarbeidet råtner på rot. Det finnes verken ressurser, kompetanse eller vilje til å ta tak i problemet. Dette er én av påstandene i Mads Dranges bok om jakten på jukserne. I løpet av ti år som dopingjeger ble han stadig mer desillusjonert på antidopingarbeidets vegne, før han til slutt sa opp. Drange beskriver hvor lett det er å dope seg og viser frem et testsystem som kun er et spill for galleriet. Den største skurken er IOC, som legger opp systemer som sikrer eget omdømme, men beskytter jukserne. Og så lenge særforbundene har ansvaret for å kontrollere egne utøvere, har de alt å tape på dopingskandaler. Slik oppstår en ond sirkel som gjør at det er fritt frem å dope seg, så lenge du passer på å være ren i konkurranse. Drange avkler myten om at doperne ligger et hestehode foran dopingjegerne. Som oftest brukes det kjente midler. Og kampen mot doping lar seg vinne. Dersom vi vil. Les utdrag fra boken: