I Bergen venter Lotta utålmodig på et livstegn fra Blanca. Hun må snart få vite om bestevenninnen lever, er like hel og i sikkerhet. Og ikke minst om hun er på vei hjem. Endelig får hun et etterlengtet budskap … «Lotta,» hvisket Blanca med gråten i halsen og et hjerte som slo som besatt. Lotta holdt ut armene og fanget henne i sin favn. Begge lo og gråt om hverandre. Ingen ville slippe taket. Akkurat der og da var det bare de to som eksisterte. De trengte ikke å si noe. Ord var både overflødige og helt utilstrekkelige for å beskrive deres samhørighet. De var søstre, ikke fordi de hadde samme foreldre, men fordi de hadde valgt hverandre.