Denne eiendommelige, 500-siders lange blanding av filosofisk avhandling og pamflett stilte på en uærbødig og provoserende måte spørsmål ved svært mange ting som den intellektuelle "avantgarde" på den tiden tok for gitt om psykoanalyse, politikk og samfunnsteori.

I løpet av kort tid hadde boken solgt i over ett hundre tusen eksemplarer. Det skulle imidlertid vise seg ikke å være noe typisk intellektuelt motefenomen, for de perspektivene som her for første gang fikk et stort publikum, skulle komme til å bli videreutviklet og utdypet av de to forfattere i en rekke bøker i de etterfølgende år. I de siste årene har interessen for Deleuze og Guattaris tekster bare vist seg å tilta.

Det er et stort antall engasjementer og faglige orienteringer som krysses og "flyter sammen" i Anti-Ødipus: psykoanalyse og institusjonsanalyse, revolusjonær politikk og samfunnsteori, litteratur, filosofi og subjektteori, og sist, men ikke minst diskusjonen rundt det strukturalistiske eller semiologiske tegnbegrepet.

Anti-Ødipus innfører revolusjonær anti-autoritær politikk i psykoanalysen, og psykoanalytisk tenkning i den revolusjonære politikken. Dette må nødvendigvis føre til endringer både i psykoanalyse og i revolusjonær politikk. Deleuze og Guattari legger avgjørende vekt på at psykoanalysen må befris fra sin fiksering på kjernefamilien og dens orden av ideologiske "bilder" med utgangspunkt i ødipuskomplekset, og må åpnes mot det omgivende sosiale og politiske feltet.

Den revolusjonære politikken må på sin side erkjenne at alt ikke er avgjort ut fra de "objektive klasseinteresser". Vel så viktig er de ubevisste "begjærsinvesteringer" som på tross av "objektive interesser" holder folk bundet til undertrykkende instanser og formasjoner som stat, parti, familie osv.

Bokens har fått en særegen aktualitet etter den siste tidens dramatiske politiske begivenheter, hvor begreper som fundamentalisme, globalisering og territorialisering er sentrale.