Frank O’Hara mente at et dikt gjør seg best «between two persons instead of two pages». Som vil si: at diktet skrives til et bestemt menneske, som regel ett poeten kjenner til og kanskje har noe usnakka med. I Ida Lindes 29 usendte brev fins det veldig mye usnakka mellom de to menneskene diktene sirkler inn. En kvinne og en mann. Med et forhold bak seg, et barn mellom seg og en kjærlighetsrest i seg. I diktene er kvinnen til stede, mannen borte. Annet enn i fortida. I nåtida har han ingen plass. Og hva sier man til en som ikke er til stede, hva kan man si? Om det som fortsatt gjør vondt, det som fortsatt virker i deg? Kanskje ingenting. Kanskje skriver man brev heller. Så føles den andre mer til stedet. Så er det lettere å uttrykke seg. Så sender man kanskje ikke brevene allikevel.