"Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg. Hadde jeg spurt, vet jeg at de hadde sagt ja, mamma og pappa, klart de var glade i meg. Men jeg spurte ikke, også for at pappa ikke skulle bli sint. Det var jo en så selvsagt ting. Sånn Gud er glad i menneskene. Du vet jo det. Hvorfor kunne jeg ikke kjenne det?

De rørte aldri ved hverandre, kjærtegn, det var ingen ømhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var øksen over jordene i snøen midt på natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og løp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snøen i én strek, så ung og sterk og smidig han må ha vært, pappa, yngre enn M er nå, 33 eller 34, men nå forteller pappa meg at det var ikke sånn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med øksen var det ingen som hadde forstått, han var ikke ute etter noen, han hadde øksen med for liksom å bruke den som klubbe, som i retten, for å slå noe fast, et standpunkt, de hadde vel diskutert politikk, faren din er gal, han løp etter folk med øks, det endte med at dyrlegen satte en beroligende sprøyte, de var flere om å legge ham ned og holde ham der. Men det med øksen er så lenge siden, mamma var gravid med meg da det skjedde, det var bare den ene gangen. Det var ikke pappa med øks vi var redde for. Vi var bare redde."

Fortelleren er en norsk forfatter som bor i Milano. Innimellom reiser hun hjem til Norge. Der besøker hun faren, som er blitt en gammel mann på 87. Den italienske kjæresten er mye yngre enn henne og både øm og sterk. Han blir lett rasende, som faren ble, det gjør henne redd. Som en slags speilhistorie forteller romanen også om Judith, som etter at mannen døde, har blitt boende i det grønne huset i Minneapolis. Der møter hun unggutten Matt.