Staten, oversatt av Henning Mørland.
Demokratiet må, som statsform, regnes som dårligst blant de beste, eller best blant de dårligste, hevder Platon i «Staten». Platons klassiske hovedverk - som regnes som Vestens første statsvitenskapelig verk og politiske utopi - omfatter ti dialoger som er skrevet i løpet av en tidsperiode på bortimot 20 år. Sannsynlig utgivelsesår er ca. 370 f.Kr. Alt tyder på at Platon redigerte de enkelte dialoger til et samlet hele i henhold til en kronologisk orden. Dermed møter vi atmosfæren fra de tidligste sokratiske dialogene igjen i første bok av Staten. Foruten at vi i Staten finner berømte lignelser (sollignelsen, linjelignelsen og hulelignelsen), gjennomgår Platon i dette verket premissene for den ideelle stat. Seks forskjellige for Platon historisk kjente statsformer analyseres og plasseres i en hierarkisk ordnet verdiskala. Aristokratiet, et elitært styre av intellektuelle, den såkalte «filosofistat», topper verdiskalaen. Dernes følger timokratiet, en militaristisk ordnet stat, med klare likehtstrekk med datidens Sparta, som den nest beste. Demokratiet står i en vippeposisjon, og dets svakhet ligger i den manglende beskyttelse denne statsformen har mot anarkiet. Aller nederst står tyranniet, som ifølge Platon, vil kunne utvikle seg nettopp fra demokratiet; dette er den blinde maktens despoti, som Platon selv hadde fått kjenne på kroppen. Men verket Staten inneholder så mye mer enn politisk filosofi; her utvikler Platon i de fire første dialogene en grunnleggende pedagogiske teori om hvordan barnet modnes. Mange pedagoger har gjennom tidene hentet sin inspirasjon fra disse dialogene. Platon utfordrer dessuten vår tids skolesystemer med sin idé om musikkens betydning. Det er hos Platon vi for første gang møter «det musiske mennesket»; ifølge ham må barnets musiske liv pleies helt fra unnfangelsesøyeblikket! Like radikalt er det å møte Platons likestillingsfilosofi i dette verket. Han argumenterer med stor styrke for at det prinsipielt ikke er forskjell på kjønnene og forsvarer derfor likestilling på alle politiske nivåer, like inn i maktens innerste sirkler. Der må kvinnene, i likhet med menn, riktignok gi fra seg visse privilegier, blant annet omsorgen for barna.
Kleitofon, oversatt av Øivind Andersen.
I denne dialogen, som mange mener ikke er Platons egen, kritiserer Kleitofon Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet. Det Kleitofon hevder er at Sokrates riktignok er god til å oppmuntre folk både til å dra omsorg for sin sjel og til å strebe etter å bli best mulig, men at han ikke er i stand til å konkretisere hva dette består i. Særlig unndrar han seg å svare på spørsmålet om hva honnørordet rettferdighet i siste instans står for, hevder Kleitofon; og hvorfor ikke? spør Kleitofon; er det fordi han ikke vet det, eller fordi han ikke vil si det? Den lille samtalen går snart over til en enetale der Kleitofon redegjør for en rekke andre samtaler i kretsen rundt Sokrates; blant annet fletter han inn en prøve på det han utgir for å være en typisk soskratisk omvendelses- eller oppmuntringstale der målsetningen er å få folk inn på filosofiens vei.